• A SHEET OF PAPER LIT UP BY MEMORY

    But still - the poem's patient independence, and the shallow depths near heaven, a phrase I have from Ekelöf (‘As in the ballad' published 10 October 1964), perhaps simply to remind myself that the draught from the open kitchen window, and the thin, cold drizzle, snowflakes almost, set the scene for an awkward perspective that evening. The year was 2003. How would it go with us?
    And on the grey respatex table, next to a black dice, lay the photograph of father, a picture that had once been stapled to a public document unknown to me. I noted that we did not resemble each other, but when I turned my face towards the twilight I found the way home all the same.... more »

  • ARBEIDERKLASSEN KOMMER TIL PARADIS

    1. Det er 1975, jeg er tolv år, jeg reiser med tog, jeg har tenkt meg til De elysiske sletter, eller til Dalarö.

    2. Å, som jeg har savnet å gi meg hen til varmen. Hvor er du fra? spør en jente. Det er så lyst omkring deg.

    3. Alt var i bevegelse til tross for at det ikke blåste.

    4. Man sier freden kom, og den var ikke ventet. Hvordan gikk det til?

    5. Jeg sa aldri «pappa» etter at jeg fylte ti, heller ikke «far», jeg omtalte ham med navn, eller jeg henvendte meg direkte med et «du».

    6. Hva gjenstår? Kun uklare bilder av slikt som hendte alt for fort.

    7. «Lengselen» minner om «länge sen».... more »

  • ENSOMHET FORVEKSLET MED EN KLAR DAG

    De snødekte fjellene i det fjerne minner om fjerne, snødekte fjell, eller om kapitalismen, kapitalismen oppslukt av døden (kan man si det så enkelt?).

    Du venter i en hvit bil, solen flommer over frontruten og gjør glasset bløtt, i hanskerommet - et postkort:

    VI. Winterkampfspiele, Garmisch-Partenkirchen 1941

    Uansett: fra stor høyde ligner den blå himmelen en hvilken som helst øde strekning.... more »

  • ET ARK OPPLYST AV ERINDRING

    Men fremdeles - diktets overbærende uavhengighet, og det grunne dypet nær himmelen, en frase jeg har fra Ekelöf («Som i balladen» publisert 10. oktober 1964), kanskje bare for å minne meg selv om at vinddraget fra det åpne kjøkkenvinduet, og det tynne, kalde yret, snøfnugg nesten, satte i scene et ulenkelig perspektiv den kvelden. Vi skrev 2003. Hvordan skulle det gå med oss?
    Og på det grå respatexbordet, ved siden av en svart terning, lå fotografiet av far, et bilde som en gang var stiftet til et for meg ukjent offentlig dokument. Jeg noterte meg at vi ikke lignet hverandre, men da jeg vendte ansiktet mot skumringen fant jeg likevel hjem.... more »

  • FEM ALLEGORISKE SKISSER

    Rulletrappene ned til undergrunnen leder skyggene tvetydig hjem. I mangel av andre guder tar vi velvillig imot den kjølige trekken fra togene.

    *

    I Dikter kring noll skrev Karl Vennberg: «Någon, kanske du, tycks vila sig,/ fast i stor oro», og deretter: «Någon, kanske jag själv, lyfter en arm/ som mot ett försenat angrepp», og et annet sted: «Att något ögonblick stå där utanför/ och slippa att känna igjen sig!»

    *

    Vi sparket fotball på en liten løkke, brukte en tom vannflaske og en jakke som mål. Jeg tenkte på alle årene som hadde gått. Da mørket kom, fortsatte vi enda en times tid.

    *

    De to guttene som skjelver i regnet blir snart selv til regn.

    *

    Man ser seg ikke lenger som et barn i sin barndom.... more »

  • FIVE ALLEGORICAL SKETCHES

    The escalators down to the subway lead the shadows ambiguously home. In the absence of other gods, we eagerly greet the chill draught from the trains.

    *

    In Poems Around Zero Karl Vennberg wrote: "Someone, perhaps you, seems to be taking a rest,/ though in great unrest," and then "Someone, perhaps myself, raises an arm/ as against a delayed attack", and elsewhere: "For a moment to stand there outside/ and avoid recognizing oneself!"

    *

    We played soccer on a little piece of land, used an empty water bottle and a jacket as goal. I thought of all the years that had gone. When darkness came, we continued for another hour.

    *

    The two boys shivering in the rain will soon themselves turn into rain.

    *

    One no longer sees oneself as a child in one's childhood.... more »

  • I HAVE ALWAYS BEEN HERE BEFORE

    One morning you move without understanding poetry, in the light there is no room, only thin dust, cold in the corners. Life arrives with its tulips, the scorch-marks of New Year's rockets in the snow make you nostalgic. But what serves you? What is in your best interest? In a photograph taken in Turku in 1947 a grey horse is crossing a bridge. But what if this poem were to end like this: a boy leaves a girl with a certain melancholy - everything was new to them that night, they were disappointed.... more »

  • JEG HAR ALLTID VÆRT HER FØR

    En morgen beveger du deg uten å forstå diktningen, i lyset er det ikke plass, bare tynt støv, kulde i hjørnene. Hverdagen kommer med sine tulipaner, nyttårsrakettenes svimerker i snøen gjør deg nostalgisk. Men hva er du tjent med? Hva er til ditt beste? På et fotografi tatt i Åbo i 1947 krysser en grå hest en bro. Men hva om dette diktet avsluttes slik: en gutt forlater en jente med et visst vemod - alt var nytt for dem den natten, de var skuffet.... more »

  • JULIEN GRACQ (27. JULI 1910-22. DESEMBER 2007)

    En gutt snakker ikke samme språk som en kanin eller en hjort. En flyplass roper ikke om hjelp slik en jente kan rope om hjelp. «Nederst i hagen» betyr ikke «hun skjelver av feber», men er av samme språklige oppkomme. Den som sier «la oss beskjære disse grenene» forstår sannsynligvis den som legger ut om tiden som en utmattende forberedelse. Bordduken skitnes til mens vi diskuterer. Ganske visst er vi enige om kastanjer, regn, avskjed - for det vi forstår, det vi skjønner, det er våre etterlatenskaper.... more »

  • JULIEN GRACQ (JULY 27, 1910-DECEMBER 22, 2007)

    A boy does not speak the same language as a rabbit or a deer. An airport does not cry for help as a girl can cry for help. "At the bottom of the garden" does not mean "she is shaking with fever", but is from the same linguistic source. The one who says "let's prune these branches" probably understands the one who talks about time as an exhausting preparation. The tablecloth is being stained while we discuss. Of course we agree about chestnuts, rain, farewells - for what we understand, what we grasp, is our leavings.... more »

  • LONELINESS MISTAKEN FOR A CLEAR DAY

    The snow-covered mountains in the distance are reminiscent of distant, snow-covered mountains, or capitalism, capitalism engulfed by death (can it be said so simply?).

    You wait in a white car, the sun floods over the front windscreen and makes the glass soft, in the glove compartment - a postcard:

    VI. Winterkampfspiele, Garmisch-Partenkirchen 1941

    No matter: from a great height the blue sky resembles any old desolate expanse.... more »

  • LUKAS 9

    En dag med frosne sjøer, i februar regjerer solen kun i blyge glimt, og stillheten er underveis som romskip i nattlig overfart. Snart snør det, som i det nordlige Japan, snart befinner vi oss i søvnens velmaktsdager, og universet tynger oss ikke lenger. Når jeg ser deg på avstand, i en hvit skråning, tenker jeg: alt du tar fra meg får du, og alt jeg låner av deg skal du arve tilbake.... more »

  • LUKAS 9

    A day of frozen lakes, in February the sun reigns only in shy glints, and the silence is on its way like space ships passing in the night. Soon it will snow, as in northern Japan, soon we shall be in the prime of sleep, and the universe will not weigh us down any longer. When I see you at a distance, on a white slope, I think: all that you take from me you will receive, and all that I borrow from you, you will inherit back.... more »

  • MORTON FELDMAN (12 JANUARY 1926-3 SEPTEMBER 1987)

    Why patterns? A distinct and compliant echo? Or is it rather a matter of a patiently extended waiting? Or drops that hesitate in the encounter with themselves? Of course it is drops, drops as we have forgotten them - slow and obvious, yes, obvious, for after all no one has ever said: I leave death to those who need it, but Basho mentions the cold rain.... more »

  • MORTON FELDMAN (12. JANUARY 1926-3. SEPTEMBER 1987)

    Why patterns? Et distinkt og ettergivent ekko? Eller er det snarere snakk om en tålmodig utvidet ventetid? Eller dråper som nøler i møte med seg selv? Visst er det dråper, dråper slik vi har glemt dem - langsomme og innlysende, ja, innlysende, for ingen har vel noensinne sagt: jeg overlater døden til de som trenger den, men Basho nevner det kalde regnet.... more »

  • SÅ ÖDSLIGT MOLNEN PÅ FÄSTET GÅ

    Tretthet ved et vindu med utsikt til en regnvåt park, du lener deg ut og puster etter nattens arbeid, kladdeboken med skribleriene ligger oppslått i karmen, den lille kaktusen har veltet, og skyene - de glir over alt det offentlige.... more »

  • ST. INGEN

    Nede i gaten sparker to jentunger fotball mot en kontainer, og slik setter de i gang virkeligheten, slik du en gang satte i gang kjærligheten på et hotellrom i en by uten hukommelse.
    Vi lever ikke lenge, vi er tenåringer, og så er det vinter. Men hvis vi er heldige møtes vi igjen i et annet liv, gjerne ved kysten, gjerne i november, gjensynet er ren erfaring - vi står stille i snøen med hver vår forståelse.... more »

  • ST. NOBODY

    Down in the street two young girls are kicking a football against a container, and so they set reality in motion, just as you once set love in motion in a hotel room in a city without memory.
    We don't live long, we are teenagers, and then it is winter. But if we are lucky we shall meet again in another life, preferably on the coast, preferably in November, the reunion is pure experience - we both stand still in the snow with our own understanding.... more »

  • THE LONELY CLOUDS BLOW ACROSS THE SKY

    Fatigue at a window overlooking a rain-soaked park, you lean out panting after the night's labour, the notebook with its scribbles lies open in the frame, the little cactus has capsized, and the clouds - they are gliding all over the public sector.... more »

  • THE WORKING CLASS ARRIVES IN PARADISE

    1. It is 1975, I am twelve, I am travelling by train, I have planned to go to The Elysian Fields, or to Dalarö.

    2. Oh, how I have missed surrendering myself to the warmth. Where are you from? a girl asks. It's so bright around you.

    3. Everything was in motion even though there was no wind.

    4. They say that peace came, and that it was not expected. How did that happen?

    5. I never said "dad" after I turned ten, nor "father" either, I referred to him by name, or I addressed him directly with a "you".

    6. What remains? Only vague images of things that happened all too fast.

    7. "Longing" is reminiscent of "long ago".... more »